Ja, da er våren kommet (7 grader og regn ute) og tankene glir fort av sted til RAAM som starter om litt over tre måneder. Forrige helg var jeg i London og deltok på seminar i regi av arrangøren om hvordan man skal organisere rittet: følgemannskaper, biler, mat, vann, søvn, pauser, sykling, klær, utstyr, osv. Det var 9 timer langt og veldig interessant, og etterpå har jeg vekslet litt epost med arrangøren om flere detaljer. Det er MYE å tenke på til RAAM, men med dette seminaret har jeg og følgemannskapet fått mange gode tips til hvordan vi skal komme oss helskinnede gjennom det hele.

Snakker om følgemannskaper, så er nå fem av seks på plass. Eirik, Espen, Håkon, Kenni og Juan skal være mine følgesvenner i tre uker og antageligvis gjennomgå like tøffe ting som meg, med unntak av selve tråkkingen. De kan se frem til stress, søvnmangel, panikk, søvnmangel, angst, kjedsomhet og søvnmangel. Vi mangler sjettemann, men vi håper at vedkommende kommer på plass i løpet av kort tid og at det blir noen med medisinsk kunnskap. Gnagsår må ofte leges underveis.

For å komme tilbake til temaet for innlegget, nemlig melkesyresesongen, så er treningen min i full gang og jeg har fått kjørt mange gode økter siden influensa slo meg halvt ut i romjulen. Programmet mitt er lagt opp med harde og lette uker, og i dag begynner jeg på ny hard periode etter en hvileperiode (med blant annet London-tur). Første post på programmet var å kjøre en laktattest (melkesyretest) for å sjekke status. Laktattesten måler hvor mye melkesyre du har i blodet på forskjellige belastninger og regner ut ca. hvor du har melkesyreterskelen din. Melkesyreterskelen sier noe om formen din, så i løpet av de neste tre månedene blir dette målestokken for hva slags effekt treningen har på meg.

Nå skal det sies at til RAAM så er ikke evnen til tåle melkesyre den viktigste egenskapen man kan ha, for så fort går det simpelthen ikke, men hvis formen stiger på et område, så stiger den mest sannsynlig på de andre også, så her er det bare å legge godviljen til. Selve testingen foregår ved at man stikker seg i fingeren med en nål og presser ut en bloddråpe som blir analysert i et lite apparat på størrelse med en liten mobiltelefon. Tallet som kommer ut sier noe om mengden melkesyre i blodet akkurat nå. Typiske tall er:

Programvaren som analyserer resultatene fra apparatet mitt bruker 4,0 som en hard terskel. I praksis vil det variere, men det er et utgangspunkt. Dagens test viste at 4,0-nivået inntreffer ca. ved 310 W. Sammenlignet med forrige sesong er dette allerede på nivå med det jeg presterte i mai for et år siden, dvs. med tre måneder mer trening under beltet, og fjorårssesongen var min beste noensinne.

Enda viktigere enn 4,0-nivået er hvor høyt jeg kan strekke meg og fremdeles være rundt 1,0. Dette er RAAM-sonen og jo høyere watt jeg klarer å holde mens jeg befinner meg i RAAM-sonen, jo bedre er det. I dag gikk grensen ca. på 250 W — over denne intensiteten begynte melkesyren å stige. Nå skal det sies at effekttallene her må tas med en klype salt — Fortius-rullen er ikke kjent for å være den mest presise effektmåleren. Neste gangen skal jeg ta med effektmålerhjulet mitt, som er mer presist, og få en skikkelig referanse.

Likevel, det ser bra ut!