Nok en Styrkeprøve er overstått (for snart to uker siden) og det gikk omtrent som forventet. Team Jærens ekspresslag klarte ikke helt målsetningen sin på 14:10, men det ble likevel en respektabel tid på 14:36:47, som var ny personlig rekord for meg og ny klubbrekord for CK Sør (sammen med Johnny, Terje og Jan Åge). For min del ble det en lettere tur enn i fjor, siden jeg slapp å være en av åtte som satt foran i rulla hele veien, men samtidig føltes det dårligere siden jeg måtte sitte med vondt venstrekne og kvalme etter Dovrefjell. Det føltes også som at vi hadde fem-seks velt, men det kan skyldes hallusinasjoner fra min side, for svært få fikk med seg noe mer enn to velt.

Det positive var at jeg aldri har følt meg så raskt restituert etter Styrkeprøven som i år. Kanskje det betyr at beina tåler med juling enn før, og kanskje det betyr at jeg ikke fikk tatt meg helt ut. Jeg håper det første. God restitusjonsevne blir kritisk på RAAM, for der blir det bare 4 timer hvile mellom hver Styrkeprøve…

Denne helgen tenker jeg å delta i Jotunheimen rundt, et 450 km langt ritt med tre fjelloverganger på over 1000 moh og generelt sett tungt terreng. Heldigvis skal jeg ikke sykle fort og satser istedet på å ta det som en (na)turopplevelse. Jeg tar alltid ekstremt værforbehold til JR (regn -> ingen deltagelse), men nå ser det ut som at det skal bli bra vær med sol og varme hele veien, så da blir det nok tur likevel.

Nå er det bare tre uker igjen til London – Edinburgh og nervøsiteten begynner å røre på seg. Det gjelder ting som løypa (finner jeg frem? får jeg lagt inn løypa på GPS-en?), logistikk (hva skal jeg sende med av bagasje til matstasjon? hva skal jeg ta med på sykkelen?) og ikke minst fremdrift (når skal det stoppes? hvor mange km rekker jeg på et døgn? hvor mange timer søvn trenger jeg?). Det blir tre spennende døgn, for å si det mildt.

Det kom forøvrig mail fra arrangøren av London-Edinburgh med regler og informasjon om rittet, og der stod det til min overraskelse at det er tillatt med tempobøyler. De legger med andre ord opp til at man kan kjøre dette som et 1400 km langt temporitt. Nesten som Sebring-kvalifiseringen, altså, bare tre ganger så langt. Jeg kommer uten tvil til å kjøre med tempobøylene på — ikke bare fordi det gir mindre luftmotstand, men fordi det gir større muligheter til å variere sittestillingen.

Nok om det; i morgen bærer det i vei til Jotunheimen og 450 km med «rolig langtur».