Nok en Styrkeprøve er overstått (for snart to uker siden) og det gikk omtrent som forventet. Team Jærens ekspresslag klarte ikke helt målsetningen sin på 14:10, men det ble likevel en respektabel tid på 14:36:47, som var ny personlig rekord for meg og ny klubbrekord for CK Sør (sammen med Johnny, Terje og Jan Åge). For min del ble det en lettere tur enn i fjor, siden jeg slapp å være en av åtte som satt foran i rulla hele veien, men samtidig føltes det dårligere siden jeg måtte sitte med vondt venstrekne og kvalme etter Dovrefjell. Det føltes også som at vi hadde fem-seks velt, men det kan skyldes hallusinasjoner fra min side, for svært få fikk med seg noe mer enn to velt.

Det positive var at jeg aldri har følt meg så raskt restituert etter Styrkeprøven som i år. Kanskje det betyr at beina tåler med juling enn før, og kanskje det betyr at jeg ikke fikk tatt meg helt ut. Jeg håper det første. God restitusjonsevne blir kritisk på RAAM, for der blir det bare 4 timer hvile mellom hver Styrkeprøve…

Denne helgen tenker jeg å delta i Jotunheimen rundt, et 450 km langt ritt med tre fjelloverganger på over 1000 moh og generelt sett tungt terreng. Heldigvis skal jeg ikke sykle fort og satser istedet på å ta det som en (na)turopplevelse. Jeg tar alltid ekstremt værforbehold til JR (regn -> ingen deltagelse), men nå ser det ut som at det skal bli bra vær med sol og varme hele veien, så da blir det nok tur likevel.

Nå er det bare tre uker igjen til London – Edinburgh og nervøsiteten begynner å røre på seg. Det gjelder ting som løypa (finner jeg frem? får jeg lagt inn løypa på GPS-en?), logistikk (hva skal jeg sende med av bagasje til matstasjon? hva skal jeg ta med på sykkelen?) og ikke minst fremdrift (når skal det stoppes? hvor mange km rekker jeg på et døgn? hvor mange timer søvn trenger jeg?). Det blir tre spennende døgn, for å si det mildt.

Det kom forøvrig mail fra arrangøren av London-Edinburgh med regler og informasjon om rittet, og der stod det til min overraskelse at det er tillatt med tempobøyler. De legger med andre ord opp til at man kan kjøre dette som et 1400 km langt temporitt. Nesten som Sebring-kvalifiseringen, altså, bare tre ganger så langt. Jeg kommer uten tvil til å kjøre med tempobøylene på — ikke bare fordi det gir mindre luftmotstand, men fordi det gir større muligheter til å variere sittestillingen.

Nok om det; i morgen bærer det i vei til Jotunheimen og 450 km med «rolig langtur».

Nei, nå er det ikke RAAM det er snakk om, men derimot Den store styrkeprøven, som går av stabelen til helgen. Oppmøtet fra Kristiansand under DSS er generelt sett dårlig og de oppmøtte har ikke så høye ambisjoner, så de siste årene har jeg vekslet mellom forskjellige lag. I år er det altså Team Jæren jeg sykler sammen med, og ambisjonene er høyere enn noensinne. Målet til TJs ekspresslag er å komme inn på 14:10, og for å få til det er vi avhengige av sterke ryttere, ingen uhell og godt vær.

I følge værmeldingen fra yr.no skal hvertfall det siste holde hardt. Det er meldt regn hele veien og været ser faktisk verre ut enn det var i 2007. Om ikke annet, så er det hvertfall meldt medvind i regnet deler av veien, så det er jo noe, men jeg tviler på at det blir noen rekordtid i år. Kanskje blir resultatet vårt heller ikke 14:10, men jeg blir uansett fornøyd dersom det blir under 15 timer.

Team Jæren til start (Foto: Kengurufoto.com)

Det ble ny personlig rekord på Color Line Tour på meg i forgårs med tiden 05:27. Ti Team Jæren-menn og til sammen tre Rye-ryttere stakk fra resten av laget i Byklekleiva og kjørte for fullt inn til mål. Vi var to minutter bak skjemaet vårt, men det skyldtes antageligvis en velt tidlig i rittet og en dårlig gjennomført drikkestopp omtrent halvveis. På grunn av disse blemmene klarte Dalane SK å slå oss med 40 sekunder. SK Rye slo oss med 24 minutter og satte ny løyperekord med 05:03, og Yesterday’s Heroes med Thor hushovd i spissen slo oss med 20 minutter på tiden 05:07. Det skal nevnes at Thor ikke tok spurten. Det gjorde ikke jeg heller — jeg fikk kramper i begge beina etter Berdals bru (den siste kneika på vei opp til toppen) og måtte utnevne meg selv til sekkesjef (førstemann av de som ligger bakerst) for å bidra med noe de siste 20 kilometrene. Til tross for de unødvendige minuttene vi kastet bort underveis, var alle fornøyde med tiden og gjennomføringen. Spesielt bra gikk det i siste halvdel av rittet — vi lå ti minutter bak skjema halvveis, men bare 2 minutter bak i mål.

Vel fremme på Hovden måtte vi vente i tre timer før bussen kom. Den var blitt rekvirert til å kjøre en skadd syklist til sykehus og var veldig forsinket. I bussen lå bagasjen min som jeg skulle pakke om for å kunne sykle hjem til Stavanger, så avreisen fra Hovden ble forsinket fra kl 13 til kl 15. Jeg følte savnet etter de to timene allerede fra start, men med sekken pakket og tempobøylene montert, satte jeg avsted mot Haukeli og første milepæl på turen. Det gikk ikke mange sekundene før jeg merket at beina var slitne, å så slitne, og den lille bakken fra Hovden og opp til Bjåen var så tung som selve rittet. På toppen fikk jeg mulighet til å legge meg i tempobøylene for første gang siden februar, og med sidevind fra øst vinglet jeg utstøtt fremover og gledet meg til å sykle vestover, for da skulle jeg åpenbart få medvind. Nede i dalen, i Haukeligrend, tok jeg en rast og spiste en bolle på Joker-butikken. Jeg angret på at jeg hadde bestemt meg for å sykle hjemover, men det var for sent å snu — mellom meg og Hovden stod en oppoverbakke på 3 km med 12% stigning og hånflirte. Den eneste farbare veien var 60 km over Haukelifjell til Røldal.

Turen over Haukelifjell bød på mange opplevelser. Snøen ligger fremdeles i metervis der oppe, spesielt i nordvendte skråninger, og det var kjølig selv om solen stekte fra knallblå himmel. Is og snø gjorde vannene klare, blå og gjennomsiktige helt til bunns. Det var nesten så jeg ventet å se monstrene fra Istid 2 svømme forbi i dypet. Snøen gjorde også den gamle veien ufarbar, og jeg ble tvunget til å istedet ta Haukelitunnelen. Det var en kald, mørk og ellers lite behagelig opplevelse, men det var heldigvis lite trafikk. Haukelitunnelen virket som at den aldri skulle ta slutt, men da den gjorde det, var det på en veldig behagelig måte, med en lang og fin nedoverbakke i solvarmen til Røldal.

I Røldal stod jeg foran en avgjørelse: overnatte eller sykle videre? Riksvei 13 fra Røldal til Sandnes var ukjent terreng for meg, men jeg hadde kjørt inn litt tid etter den forsinkede starten og hadde mulighet til å nå siste ferjen fra Nesvik til Hjelmeland (195 km fra Hovden). Jeg tok meg derfor bare tid til en liten vannstopp i Røldal og kjørte raskt videre nedover langs elven mot Suldal. Etter noen kilometer kunne jeg notere meg en ny prestasjon for dagen: fem fylker på én dag (Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Hordaland og Rogaland). Med det i sekken syklet jeg i høyt tempo ned mot Suldalsvannet og følte at verden og ferjetidene lå for mine føtter.

Det varte omtrent i en time, til jeg kom til Nesflaten og skjønte at veien langs Suldalsvannet kom til å bli tøff. På kartet går veien langs vannet, og det skal nomalt bety en flat vei, men det kartet ikke viser er at veien faktisk går inni fjellet halvparten av tiden. Tunnelene var lange og mørke. Til å begynne med var de ikke lengre eller mørkere enn at jeg kunne se refleksene i lyset fra tunnelåpningen bak meg helt til tunnelåpningen foran meg ble synlig, og da var det jo bare å sikte på den lyse rundingen selv om verden ellers var stummende mørk. Etterhvert kjørte jeg meg fast i noe som jeg enda ikke vet hva var og innså at tiden var inne for å la det bli lys.

Suldalsvannet ble en gedigen nedtur og jeg var mør i beina da jeg kom til Suldal. Fra Suldal til Sand er det 19 km, og jeg satte meg som mål å komme hvertfall dit før jeg gjorde opp ny status med tanke på å nå ferjen. Jeg vet ikke hvorfor Sand ble målet, men det var et av de få stedene langs ruta jeg husket, og siden GPS-en var forvist til sekken av tempobøylene, var det ingen hjelp å få derfra. Tankene gikk mest mot mulighetene for å få påfyll av vann og helst også litt mat, og jeg ble veldig glad for å komme (nesten) til Sand og se en åpen YX-stasjon. Klokken var blitt nesten 21, siste ferjen går 23 og det var 42 km igjen til ferjeleiet. Jeg spurte ekspeditøren på YX om det var flatt terreng til ferjen, og han svarte at det går like mye opp som ned. Det virket veldig demotiverende, for på det tidspunktet var jeg lei av opp-og-ned, og med farten som jeg antok at jeg holdt på det tidspunktet, trodde jeg ikke at det ville holde inn til mål. Kroppen min sukket av lettelse da jeg ringte etter en taxi for meg og sykkelen de siste kilometrene.

I ettertid ser jeg at jeg i snitt holdt 30,2 km/t fra Hovden til Sand, og brukte 1 time og 36 minutter på de siste 42 km i kupert terreng før jeg kom til Sand. Det var overraskende fort, og hvis motivasjonen hadde holdt seg oppe, hadde jeg nok klart å rekke både den ferjen og neste. Jeg merker at jeg fort blir stresset av å kjøre mot absolutte tidsmål og at jeg må jobbe litt med å slappe av og beregne reell fart før jeg tar noen avgjørelser. Turen var en positiv test av formen — jeg klarte å holde 30 km/t alene over høyfjell og gjennom tøft terreng etter å ha kjørt 213 km til Hovden med Team Jæren. Hvis dette holder seg til London-Edinburgh og været blir bra, så er kvalifiseringen innenfor rekkevidde.

I helgen skal jeg sykle Color Line Tour med Team Jærens ekspresslag. Ambisjonene er høye og målet er å tilbakelegge 215 km på 5:25, dvs. 39,7 km/t i snitt. Våre hardeste konkurrenter er Ryes ekspresslag fra Styrkeprøven, Thor Hushovd m/ følge av tidligere proffsyklister og Dalane SK (som egentlig sykler med Team Jæren, men som stiller eget lag til CLT). Det blir spennende å se hvem som får den beste tiden opp dalen. Været er hvertfall meldt strålende og jeg har stor tro på en fin tur.

Stolt og klar i kjelleren

For å gjøre helgen komplett skal det også bli fint vær på søndag og mandag, og derfor planlegger jeg å simpelthen ta en liten pause på Hovden og deretter sykle hjem igjen.

Jeg har montert tempobøylene på sykkelen (de må selvsagt av igjen før start på lørdag) og skal ta hjemturen som en solo-tempo-trening til RAAM. Turen går via Haukeli, Røldal, Suldal og Ryfylke hjem til Stavanger, totalt 260 km og 2 ferger. Hvis jeg kjører jevnt og beregner fergene bra, er jeg hjemme i Stavanger kl. 00:30 natt til søndag. Om jeg bommer på fergene, er jeg hjemme 02:30, og hvis jeg ikke holder ut satser jeg på å overnatte på Haukeli eller i Røldal før jeg sykler hjem på søndag morgen.

Da er det avgjort — neste kvalifiseringsforsøk blir i London under London-Edinburgh-London i slutten av juli. Dette er et ordinært ritt, ikke solo, så her kan jeg sykle sammen med andre i samme startpulje som skal holde samme tempo. Jeg håper å finne noen slike å sykle sammen med.

Tempoet skal i utgangspunktet være ganske komfortabelt — RAAM-arrangørene beregner 18,46 km/t i snitt for hele rittet — men når en trekker fra tid til stemplingsstasjoner (en halvtime til hver, 16 stk totalt) og søvn (2 x 5 timer), blir det ikke mer tid igjen til sykling enn at jeg må holde 24 km/t i snitt. Legg til litt svinn fordi løypen ikke er merket og det er få andre syklister i samme startpulje som man kan følge etter, så blir det fort travelt.

Overnattingsstoppene er ikke bestemt ennå, men arrangøren tilbyr bagasjetransport av én bag som en del av startprisen. Det betyr at jeg må planlegge litt for å finne ut hvor det er best å få denne bagen levert. Kanskje den må innholde diverse remedier som koffeingeléer og energibarrer i tillegg til klesskift.

På vei rundt Mallorca

Etter en veldig bra treningsleir på Mallorca og en altfor lang (to ukers) sykdomsperiode etterpå, har våren kommet til Rogaland og utetreningen har begynt for alvor. Det spirer i sykkelbein for tiden og været har til nå vært på vår side, med opphold eller sol og grei temperatur i mange dager.

Ved siste korsvei hadde jeg to gode muligheter igjen til å kvalifisere meg til RAAM — Montello 24-timers i Italia og London-Edinburgh-London. Montello går denne helgen, men jeg ble forhindret fra å dra pga. en begravelse. Dermed seiler London-Edinburgh-London opp som beste alternativ for kvalifisering i sommer. All fokus fremover blir derfor på det.

Fordelen med LEL er at man kan sykle sammen med andre, og da går det gjerne mye fortere. Ulempen er at tempobøyler er forbudt, og det kommer jeg til å savne underveis. Men et par sterke mann foran veier nok opp for tempobøylene, så nå må jeg få lurt med meg noen som jeg kan sykle sammen med. Jeg vet at Paris-Brest-Paris-syklist Bjørn Kristoffersen fra Stavanger skal være med og jeg prøver også å lure med meg flere fra Stavanger og Kristiansand.

Uansett så tror jeg at dette kan gå veien hvis vi bare unngår regnvær av den typen vi hadde i Paris-Brest-Paris i forfjor. Det blir mye god trening fremover pga forberedelser til Color Line Tour og Styrkeprøven med Team Jæren og jeg har fått en fremragende, ny (brukt) sykkel å boltre meg på.

Etter tilbakeslaget i Sebring har jeg vært i kontakt med UMCA i USA for å finne andre kvalifiseringsmuligheter. London-Edinburgh-London er en god mulighet, og jeg har også oppdaget et ritt like nord for Venezia som også kan være en kandidat. Mens jeg diskuterte disse rittene med UMCA-representanten Saunders Whittlesey, spurte han hvorfor rittet i Sebring ikke gikk så bra. Han er en erfaren ultrasyklist og har blant annet rekorden for raskeste kryssing av delstaten Massachusetts (satt i februar!) blant sine meritter. Etter at jeg hadde forklart hva problemene var, oppsummerte han det hele på følgende måte:

«I think the thing to remember from Sebring is that you did not *need* to stop.  You *chose* to stop.  And recognize that you chose to stop because of a goal that seemed unreachable.»

Dette er helt sant. Uansett hvor sliten, sulten og krampete jeg var etter 18 timer, så hadde jeg kunnet fullføre, men jeg orket ikke å sykle i 6 timer vel vitende om at jeg ikke kom til å klare kravet. Han fortsatte med å si:

«Some of the best ultra riders – John Jurczynski being a great example – always set their goal as simply to finish.  John has finished all 55 races that he has ever done, including RAAM.  Sometimes he has poor races, but sometimes he surprises himself.»

Dette er noe jeg må ta med meg til RAAM.

Neste kvalifisering

Det spesielle med London-Edinburgh-London som kvalifikasjon er at rittet blir arrangert over samme lest som Paris-Brest-Paris. Du kan sykle sammen med andre (til forskjell fra andre RAAM-aktuelle ritt) og utnytte fordelene av å kjøre i en gruppe. Normalt har kvalifiseringsrittene samme regler som RAAM, dvs. ingen sykling i gruppe, men UMCA har vedkjent at ritt som PBP og LEL er harde nok selv om man sykler sammen.

Kravet til å kvalifisere seg gjennom LEL (og PBP-lignende ritt generelt) er at snittfarten er over 18,46 km/t. Det høres lite ut, men dette inkluderer søvn, kontrollposter, spising, osv. i tre til fire døgn! Jeg gjorde litt hoderegning på sykkeltur i går og kom frem til at reellt snitt må være 26 km/t for å kunne bruke 30 min på hver kontrollstasjon og sove 5 timer hver natt i to netter.

Rittet i Italia er av samme type som Sebring; et 24-timers rundt-og-rundt-ritt hvor distansekravet er 684 kilometer. I motsetning til Sebring går ikke dette rittet på en bilbane, og det er bare én sløyfe å forholde seg til. Sløyfen er i følge arrangøren 33,5 km lang og har en total stigning på 460 høydemeter. Dette er veldig mye for noe arrangøren mener er en flat løype; Sebring hadde til sammenligning 250 meter på 150 km. Med 33,5 km pr runde må man fullføre 21 runder, dvs. omtrent 10 000 høydemeter. Det er nesten like mye som Paris-Brest-Paris har på dobbelt så stor avstand.

Jeg har ikke bestemt meg for hvordan veien fremover er, men jeg har hvertfall begynt treningen igjen etter en uke pause. Jeg kjørte en time på rulla på tirsdag og var på spinning med Team Jæren på onsdag. Under spinningen oppdaget jeg at krampene fremdeles sitter i beina, selv etter en uke hvile og relativt rolig tempo på spinningen.

Cathrine var fotograf underveis og tok bilder når hun ikke var opptatt med å servere meg mat og drikke. Her er litt flere bilder som hun tok. Noen av dem er litt uskarpe, men det er fordi jeg syklet så fort at det var umulig for kameraet å fokusere riktig på meg. Klikk på bildene for større versjoner.

Sykkelen er klar til start

Jeg er klar til start

Spiser en banan i langesonen

På vei rundt Sebring International Raceway

Da var kvalifiseringen over og vi har begge fått sovet litt etter gårsdagens strabaser. Det var selvsagt skuffende å ikke fullføre, men det var ikke cialis professional bare negativt. Jeg har lært endel ting om hva som fungerte bra og hva som fungerte dårlig, slik at jeg kanskje står sterkere til neste forsøk. Selv om jeg ikke fullførte, slik Joseph anbefalte på det sterkeste, så vet jeg hvor grensene går.

Kun 6 av 34 ryttere klarte RAAM-kravene i går, og jeg tror den sterke vinden (væroversikten for i går) bidro til å tappe de fleste for krefter. Det var hvertfall det som bidro mest til å redusere meg. Vinden var verst på den korte sløyfen, hvor vi kjørte vest-sørvest, deretter nord, deretter sør-øst. Det var vest-sørvestlig vind, og det gav oss store utfordringer.

I tillegg var jeg dårlig til å spise. Eller rettere sagt, jeg ble dårlig av å spise. Etter 10-11 timer begynte jeg å bli kvalm av mat i munnen, og det eneste som funket var sportsdrikken. Jeg fikk trykket i meg litt banan, gulrotkake og biter av energibarrer, men det var ikke nok. Lærdommen for neste ritt må være å ikke kjøre så hardt, slik at jeg fremdeles orker å spise, eller å finne noe som er lettspist. Jeg snakket med en annen syklist på hotellet i dag som sa at han drakk kyllingsuppe for å få i seg nok energi, proteiner og ikke minst salter.

Salter er viktig for å unngå kramper, og jeg fikk merke krampene i går også. Det begynte i fotsålene, noe jeg tror skyldes de nye skoene mine. Jeg kjøpte dem i vinter, og har ennå ikke kjørt i mer enn 3 timer i dem. Her begynte problemene etter 4-5 timer. Jeg hadde de gamle skoene med som sikkerhet og byttet til dem etter at den lange sløyfen var ferdig. Krampene her gav seg hvertfall, men begynte på innsiden/baksiden av høyre lår, som er det jeg oftest merker de ordentlige krampene. Senere gav det seg, men da begynte det på samme sted på venstre lår.  Slik gikk det frem og tilbake hele tiden mens vi kjørte den korte sløyfen. Det gikk heldigvis over etterhvert som vi kom oss over på bilbanen.

Men det var nok om problemene; mye gikk som sagt bra også. Jeg hadde ikke fått trent noe særlig på å ligge i tempobøyler og kjøre — bare en liten tur i november en gang — men det gikk overraskende bra. Jeg kunne ikke merke noen problemer som følge av tempobøylene, men jeg kunne merke at farten økte et par kilometer i timen hver gang jeg la meg ned. Sykkel, lykt, sykkelcomputer og pulsbelte fungerte bra, og jeg klarte til og med å mekke til noen løsninger underveis som jeg ikke hadde planlagt på forhånd. Ett poeng i favør å pakke ting en ikke regner med å få bruk for!

Når jeg sier at computeren fungerte, så skal det være sagt at det var en forskjell i målt distanse mellom sykkelcomputeren min og arrangørens måling. I følge min computer kjørte jeg 522 km, mens arrangøren har 514. Det kan ha mange årsaker, og det behøver ikke være noe direkte feil et sted. Arrangøren var ikke fysisk ute i løypa med meg, men baserte seg på målinger av hvor langt man skulle ha kjørt for hver målepunkt. Det kan ha vært forskjeller der. Det kan også være at lufttrykket i dekket ikke var riktig i forhold til computerens oppsett av omkretsen til hjulet. Lavere trykk gir mindre omkrets enn oppsettet og dermed tror computeren at jeg har syklet lengre enn jeg egentlig har gjort. Arrangøren kom ikke med status før vi var inne på bilbanen, dvs. etter 12 timer. Inntil da stolte jeg på computeren, som altså viste «feil», og jeg trodde jeg lå bedre an enn det jeg gjorde.

Til syvende og sist er det bare en ting som teller, og det er å klare å sykle fortere og over lengre tid neste gang.

Siste registrering på Jens ble 18 timer og 5 minutter.  Nå orker han ikke mer. Jeg har prøvd å lokke ham med mindre delmål og sagt at å fullføre er viktig, men han vet at han ikke når RAAM kvalifiseringen på tiden som gjenstår. Beina er fine. Det er ingen vind, og ingen stekende varme, men han har ikke krefter igjen. Han orker ikke spise, vil ikke ha koffein fordi det kun gir kortvarlig effekt.

Han kunne klart noen runder til, men ikke å holde den farten som var nødvendig- 30 kilometer i timen de siste fem timene.

Noe av problemet var nok beregning av tid. Jens sin klokke stemte ikke med arrangørens beregninger, og «støtteaparatet» var nok ikke den beste hjelpen her.

Vi er hvertfall en erfaring rikere- og kanskje klar for nytt forsøk om ikke så alt for lenge.

Takk for at dere fulgte oss!