Da var kvalifiseringen over og vi har begge fått sovet litt etter gårsdagens strabaser. Det var selvsagt skuffende å ikke fullføre, men det var ikke cialis professional bare negativt. Jeg har lært endel ting om hva som fungerte bra og hva som fungerte dårlig, slik at jeg kanskje står sterkere til neste forsøk. Selv om jeg ikke fullførte, slik Joseph anbefalte på det sterkeste, så vet jeg hvor grensene går.

Kun 6 av 34 ryttere klarte RAAM-kravene i går, og jeg tror den sterke vinden (væroversikten for i går) bidro til å tappe de fleste for krefter. Det var hvertfall det som bidro mest til å redusere meg. Vinden var verst på den korte sløyfen, hvor vi kjørte vest-sørvest, deretter nord, deretter sør-øst. Det var vest-sørvestlig vind, og det gav oss store utfordringer.

I tillegg var jeg dårlig til å spise. Eller rettere sagt, jeg ble dårlig av å spise. Etter 10-11 timer begynte jeg å bli kvalm av mat i munnen, og det eneste som funket var sportsdrikken. Jeg fikk trykket i meg litt banan, gulrotkake og biter av energibarrer, men det var ikke nok. Lærdommen for neste ritt må være å ikke kjøre så hardt, slik at jeg fremdeles orker å spise, eller å finne noe som er lettspist. Jeg snakket med en annen syklist på hotellet i dag som sa at han drakk kyllingsuppe for å få i seg nok energi, proteiner og ikke minst salter.

Salter er viktig for å unngå kramper, og jeg fikk merke krampene i går også. Det begynte i fotsålene, noe jeg tror skyldes de nye skoene mine. Jeg kjøpte dem i vinter, og har ennå ikke kjørt i mer enn 3 timer i dem. Her begynte problemene etter 4-5 timer. Jeg hadde de gamle skoene med som sikkerhet og byttet til dem etter at den lange sløyfen var ferdig. Krampene her gav seg hvertfall, men begynte på innsiden/baksiden av høyre lår, som er det jeg oftest merker de ordentlige krampene. Senere gav det seg, men da begynte det på samme sted på venstre lår.  Slik gikk det frem og tilbake hele tiden mens vi kjørte den korte sløyfen. Det gikk heldigvis over etterhvert som vi kom oss over på bilbanen.

Men det var nok om problemene; mye gikk som sagt bra også. Jeg hadde ikke fått trent noe særlig på å ligge i tempobøyler og kjøre — bare en liten tur i november en gang — men det gikk overraskende bra. Jeg kunne ikke merke noen problemer som følge av tempobøylene, men jeg kunne merke at farten økte et par kilometer i timen hver gang jeg la meg ned. Sykkel, lykt, sykkelcomputer og pulsbelte fungerte bra, og jeg klarte til og med å mekke til noen løsninger underveis som jeg ikke hadde planlagt på forhånd. Ett poeng i favør å pakke ting en ikke regner med å få bruk for!

Når jeg sier at computeren fungerte, så skal det være sagt at det var en forskjell i målt distanse mellom sykkelcomputeren min og arrangørens måling. I følge min computer kjørte jeg 522 km, mens arrangøren har 514. Det kan ha mange årsaker, og det behøver ikke være noe direkte feil et sted. Arrangøren var ikke fysisk ute i løypa med meg, men baserte seg på målinger av hvor langt man skulle ha kjørt for hver målepunkt. Det kan ha vært forskjeller der. Det kan også være at lufttrykket i dekket ikke var riktig i forhold til computerens oppsett av omkretsen til hjulet. Lavere trykk gir mindre omkrets enn oppsettet og dermed tror computeren at jeg har syklet lengre enn jeg egentlig har gjort. Arrangøren kom ikke med status før vi var inne på bilbanen, dvs. etter 12 timer. Inntil da stolte jeg på computeren, som altså viste «feil», og jeg trodde jeg lå bedre an enn det jeg gjorde.

Til syvende og sist er det bare en ting som teller, og det er å klare å sykle fortere og over lengre tid neste gang.