Det er nå litt over en uke igjen til kvalifiseringsrittet går av stabelen, og jeg har sittet og gjort meg noen tanker rundt taktikk. Siden jeg aldri har gjort noe helt som dette før, er det med en viss nervøsitet jeg prøver å planlegge for det halvt ukjente.

En Styrkeprøven-kamerat fra Team Proteinfabrikken, Joseph Santianello, har gjort dette før og har gitt meg mange gode tips til disponering av rittet, inntak av mat og drikke, opplegg for stopp, bekledning og rundetider. Mye basert på de tipsene han har gitt meg, har jeg lagt min plan for hvordan dette skal gå. Samtidig vet jeg at enhver plan bare er så god som gjennomføringen, og i dette tilfellet er sjansen stor for at planen fyker ut av vinduet mens hjernen min blir kokt etter 20 timer på veien.

Det første, og viktigste, er å disponere kreftene og velge riktig tempo. Det er som kjent ikke lov til å sykle bak noen (men muligens side om side — det må jeg finne ut før start), så en må regne med å kjøre hele veien som om man var alene. For å komme i mål med 684 km bak meg, er jeg avhengig av å holde et snitt (inklusive stopp) på 28,5 km/t. Med noen planlagte minutter stopp med jevne mellomrom, må den effektive hastigheten være høyere, f. eks. rett over 30 km/t. Josephs råd her er å kjøre negative splits, dvs. å dele rittet i to og å kjøre fortere i andre halvdel enn i første. Teorien er at man har lettere for å ta ut et overskudd enn man har for å hente inn et underskudd, så det er om å gjøre å begynne rittet litt roligere enn planlagt, for deretter å kjøre dette inn på slutten. Ikke minst gjør det at man mentalt kan komme mye sterkere ut av det, siden man kan føle seg friskere på slutten enn om man har kjørt seg ned i starten og må slite hele andre halvpart.

Jeg vet av erfaring at farten synker i mørket. Man ser ikke lenger horisonten og må fokusere på ting som er mye nærmere. Det gjør at fartsfølelsen øker og farten går automatisk ned. Det finnes flere måter å unngå dette på, f. eks. ved å sitte og stirre på fartsmåleren hele tiden, men det krever endel konsentrasjon som man antagelig ikke har etter 12-18 timer på sykkelen. Jeg må derfor bare regne med at farten kommer til å gå ned i andre halvdel av rittet. Dette lar seg dårlig kombinere med negative splits. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg skal gjøre her, men en mulighet er å dele opp dagslys-etappen i to, og deretter mørke-etappen i to, og kjøre hver av disse som en negative split. Med utgangspunkt i den oppsatte snittfarten og med noen pauser i beregningen, har jeg kommet frem til at mørke-etappen kan havne på 26 km/t i snitt dersom dagslys-etappen ender på 31 km/t. Det bør være overkommelig, dersom jeg ikke møter sterk vind på formiddagen og ettermiddagen.

Når det gjelder stopp, så har jeg bestemt meg for 5 minutter stopp hver 2. time. Dette gir meg sjansen til å fylle på mat og drikke og summe meg litt før jeg kjører videre. På dagen, når vi kjører den lange sløyfen på 140 km, vil stoppene bli bestemt av hvor arrangøren har satt ut mat og drikke (som jeg gir til dem på forhånd), men på dette stadiet regner jeg med å være fin i kroppen og i hodet, så her ser jeg ikke det store behovet for pauser. Når vi kommer tilbake på banen, derimot, tror jeg det monotone i å tråkke rundt og rundt på helt flat mark kommer til å tære på både kropp og sjel, og her tror jeg noen pauser av og til for å strekke på beina og fokusere på Cathrine en liten stund vil være positivt.

Det er for tiden meldt noe over 20 grader på dagen og noe under 10 grader på natten i Sebring. Det betyr at jeg kan sykle i vanlig skjorte og bukse på dagen, men at jeg bør over på lange ermer og løse bein på kvelden. Det kan til og med bli minusgrader, så jeg må være forberedt på litt av hvert i klesveien. Det kan også bli regn, men værmeldingene har sett positive ut så langt, så jeg får satse på at det ikke begynner å regne akkurat de 24 timene jeg skal sykle. Uansett vil jeg trenge et klesskift underveis, noe som gir litt grunn til å planlegge et litt lengre stopp på kveldstid.

I matveien har jeg planlagt å satse på energidrikk (blandet tynt for å ikke bli klissete), energibarrer (Clif Bar både med og uten koffein) og vanlig mat som Cathrine forhåpentligvis får ordnet med. Joseph anbefaler McDonalds — det er ikke så mye variert næring i maten, men det er mye energi og salt, og jeg vil etterhvert trenge mye påfyll av begge deler. Ved tempoet jeg skal holde brenner jeg omtrent 500 kcal pr time (i følge pulsklokken min, som estimerer dette ut i fra vekten min), noe som gir et totalt energibehov på rundt 12 000 kcal. En energibarre inneholder 250 kcal, så en slik i timen vil dekke halve energibehovet. Resten må dekkes av energidrikk, vanlig mat og kroppens energireserver — både fett- og glykogenlagrene kommer nok til å bli tømt i løpet av turen.

Et mulig problem er søvn. Rittet starter kl. 0630 på morgenen og slutter 0630 neste morgen. Det betyr at den verste delen av rittet blir mellom 02 og 05 på natten helt mot slutten, på den tiden av døgnet da kroppen og hodet fungerer dårligst og man har vært oppe lengst. Solen rekker aldri å stå opp igjen før rittet er ferdig, så man får ikke den lille piffen av solskinn i øynene heller. Jeg har deltatt på to ritt tidligere hvor man har kjørt hele natten — Jotunheimen rundt og Paris-Brest-Paris. I begge tilfeller var jeg så trøtt på enkelte tidspunkt at jeg virkelig kunne ha ramlet overende på stedet, men da var det etter hhv 24 timer og over 30 timer uten søvn (og mye sykling). Jeg håper at dette betyr at jeg ikke kommer til å slite altfor mye før den siste, lille halvtimen av rittet, men man vet aldri. Enkelte deltagere fra tidligere år skriver om behov for å legge seg nedpå og sove et par timer underveis, men slikt har jo ikke jeg tid til.

De siste månedene har jeg vintertrent over dobbelt så mye som vanlig — jeg har aldri blitt godt kjent med rullen min før nå — og har fokusert mye på intervalltrening som hardtrening og jevn, balansert kjøring som restitusjon. Kroppen føles frisk og sterk og jeg har unngått sykdom siden september i fjor. Om jeg skulle ønske noe annerledes, så er det større mulighet til å trene ute en stund, men jeg får satse på at jeg husker hvordan det kjennes å ha asfalt under hjulene når jeg kommer til Florida. Siden løypa er helt flat, tror jeg at jevn kjøring à la rulletrening blir nøkkelordet. Jevn belastning i beina, ikke noe særlig opp og ned som gir variasjon og flat pulskurve kommer til å være tråkktaktikken når rittet starter.

Det siste rådet fra Joseph som jeg vil ta med her er: ikke bryt! Uansett hva som skjer, og uansett om jeg ligger an til å klare kvalifiseringskravet eller ikke, så skal jeg prøve å ikke bryte. Hvis jeg bare fullfører, så vet jeg hva jeg er god for og hvor mye jeg må forbedre meg for å klare kravet neste gang.