Team Jæren til start (Foto: Kengurufoto.com)

Det ble ny personlig rekord på Color Line Tour på meg i forgårs med tiden 05:27. Ti Team Jæren-menn og til sammen tre Rye-ryttere stakk fra resten av laget i Byklekleiva og kjørte for fullt inn til mål. Vi var to minutter bak skjemaet vårt, men det skyldtes antageligvis en velt tidlig i rittet og en dårlig gjennomført drikkestopp omtrent halvveis. På grunn av disse blemmene klarte Dalane SK å slå oss med 40 sekunder. SK Rye slo oss med 24 minutter og satte ny løyperekord med 05:03, og Yesterday’s Heroes med Thor hushovd i spissen slo oss med 20 minutter på tiden 05:07. Det skal nevnes at Thor ikke tok spurten. Det gjorde ikke jeg heller — jeg fikk kramper i begge beina etter Berdals bru (den siste kneika på vei opp til toppen) og måtte utnevne meg selv til sekkesjef (førstemann av de som ligger bakerst) for å bidra med noe de siste 20 kilometrene. Til tross for de unødvendige minuttene vi kastet bort underveis, var alle fornøyde med tiden og gjennomføringen. Spesielt bra gikk det i siste halvdel av rittet — vi lå ti minutter bak skjema halvveis, men bare 2 minutter bak i mål.

Vel fremme på Hovden måtte vi vente i tre timer før bussen kom. Den var blitt rekvirert til å kjøre en skadd syklist til sykehus og var veldig forsinket. I bussen lå bagasjen min som jeg skulle pakke om for å kunne sykle hjem til Stavanger, så avreisen fra Hovden ble forsinket fra kl 13 til kl 15. Jeg følte savnet etter de to timene allerede fra start, men med sekken pakket og tempobøylene montert, satte jeg avsted mot Haukeli og første milepæl på turen. Det gikk ikke mange sekundene før jeg merket at beina var slitne, å så slitne, og den lille bakken fra Hovden og opp til Bjåen var så tung som selve rittet. På toppen fikk jeg mulighet til å legge meg i tempobøylene for første gang siden februar, og med sidevind fra øst vinglet jeg utstøtt fremover og gledet meg til å sykle vestover, for da skulle jeg åpenbart få medvind. Nede i dalen, i Haukeligrend, tok jeg en rast og spiste en bolle på Joker-butikken. Jeg angret på at jeg hadde bestemt meg for å sykle hjemover, men det var for sent å snu — mellom meg og Hovden stod en oppoverbakke på 3 km med 12% stigning og hånflirte. Den eneste farbare veien var 60 km over Haukelifjell til Røldal.

Turen over Haukelifjell bød på mange opplevelser. Snøen ligger fremdeles i metervis der oppe, spesielt i nordvendte skråninger, og det var kjølig selv om solen stekte fra knallblå himmel. Is og snø gjorde vannene klare, blå og gjennomsiktige helt til bunns. Det var nesten så jeg ventet å se monstrene fra Istid 2 svømme forbi i dypet. Snøen gjorde også den gamle veien ufarbar, og jeg ble tvunget til å istedet ta Haukelitunnelen. Det var en kald, mørk og ellers lite behagelig opplevelse, men det var heldigvis lite trafikk. Haukelitunnelen virket som at den aldri skulle ta slutt, men da den gjorde det, var det på en veldig behagelig måte, med en lang og fin nedoverbakke i solvarmen til Røldal.

I Røldal stod jeg foran en avgjørelse: overnatte eller sykle videre? Riksvei 13 fra Røldal til Sandnes var ukjent terreng for meg, men jeg hadde kjørt inn litt tid etter den forsinkede starten og hadde mulighet til å nå siste ferjen fra Nesvik til Hjelmeland (195 km fra Hovden). Jeg tok meg derfor bare tid til en liten vannstopp i Røldal og kjørte raskt videre nedover langs elven mot Suldal. Etter noen kilometer kunne jeg notere meg en ny prestasjon for dagen: fem fylker på én dag (Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Hordaland og Rogaland). Med det i sekken syklet jeg i høyt tempo ned mot Suldalsvannet og følte at verden og ferjetidene lå for mine føtter.

Det varte omtrent i en time, til jeg kom til Nesflaten og skjønte at veien langs Suldalsvannet kom til å bli tøff. På kartet går veien langs vannet, og det skal nomalt bety en flat vei, men det kartet ikke viser er at veien faktisk går inni fjellet halvparten av tiden. Tunnelene var lange og mørke. Til å begynne med var de ikke lengre eller mørkere enn at jeg kunne se refleksene i lyset fra tunnelåpningen bak meg helt til tunnelåpningen foran meg ble synlig, og da var det jo bare å sikte på den lyse rundingen selv om verden ellers var stummende mørk. Etterhvert kjørte jeg meg fast i noe som jeg enda ikke vet hva var og innså at tiden var inne for å la det bli lys.

Suldalsvannet ble en gedigen nedtur og jeg var mør i beina da jeg kom til Suldal. Fra Suldal til Sand er det 19 km, og jeg satte meg som mål å komme hvertfall dit før jeg gjorde opp ny status med tanke på å nå ferjen. Jeg vet ikke hvorfor Sand ble målet, men det var et av de få stedene langs ruta jeg husket, og siden GPS-en var forvist til sekken av tempobøylene, var det ingen hjelp å få derfra. Tankene gikk mest mot mulighetene for å få påfyll av vann og helst også litt mat, og jeg ble veldig glad for å komme (nesten) til Sand og se en åpen YX-stasjon. Klokken var blitt nesten 21, siste ferjen går 23 og det var 42 km igjen til ferjeleiet. Jeg spurte ekspeditøren på YX om det var flatt terreng til ferjen, og han svarte at det går like mye opp som ned. Det virket veldig demotiverende, for på det tidspunktet var jeg lei av opp-og-ned, og med farten som jeg antok at jeg holdt på det tidspunktet, trodde jeg ikke at det ville holde inn til mål. Kroppen min sukket av lettelse da jeg ringte etter en taxi for meg og sykkelen de siste kilometrene.

I ettertid ser jeg at jeg i snitt holdt 30,2 km/t fra Hovden til Sand, og brukte 1 time og 36 minutter på de siste 42 km i kupert terreng før jeg kom til Sand. Det var overraskende fort, og hvis motivasjonen hadde holdt seg oppe, hadde jeg nok klart å rekke både den ferjen og neste. Jeg merker at jeg fort blir stresset av å kjøre mot absolutte tidsmål og at jeg må jobbe litt med å slappe av og beregne reell fart før jeg tar noen avgjørelser. Turen var en positiv test av formen — jeg klarte å holde 30 km/t alene over høyfjell og gjennom tøft terreng etter å ha kjørt 213 km til Hovden med Team Jæren. Hvis dette holder seg til London-Edinburgh og været blir bra, så er kvalifiseringen innenfor rekkevidde.