Etter tilbakeslaget i Sebring har jeg vært i kontakt med UMCA i USA for å finne andre kvalifiseringsmuligheter. London-Edinburgh-London er en god mulighet, og jeg har også oppdaget et ritt like nord for Venezia som også kan være en kandidat. Mens jeg diskuterte disse rittene med UMCA-representanten Saunders Whittlesey, spurte han hvorfor rittet i Sebring ikke gikk så bra. Han er en erfaren ultrasyklist og har blant annet rekorden for raskeste kryssing av delstaten Massachusetts (satt i februar!) blant sine meritter. Etter at jeg hadde forklart hva problemene var, oppsummerte han det hele på følgende måte:

«I think the thing to remember from Sebring is that you did not *need* to stop.  You *chose* to stop.  And recognize that you chose to stop because of a goal that seemed unreachable.»

Dette er helt sant. Uansett hvor sliten, sulten og krampete jeg var etter 18 timer, så hadde jeg kunnet fullføre, men jeg orket ikke å sykle i 6 timer vel vitende om at jeg ikke kom til å klare kravet. Han fortsatte med å si:

«Some of the best ultra riders – John Jurczynski being a great example – always set their goal as simply to finish.  John has finished all 55 races that he has ever done, including RAAM.  Sometimes he has poor races, but sometimes he surprises himself.»

Dette er noe jeg må ta med meg til RAAM.

Neste kvalifisering

Det spesielle med London-Edinburgh-London som kvalifikasjon er at rittet blir arrangert over samme lest som Paris-Brest-Paris. Du kan sykle sammen med andre (til forskjell fra andre RAAM-aktuelle ritt) og utnytte fordelene av å kjøre i en gruppe. Normalt har kvalifiseringsrittene samme regler som RAAM, dvs. ingen sykling i gruppe, men UMCA har vedkjent at ritt som PBP og LEL er harde nok selv om man sykler sammen.

Kravet til å kvalifisere seg gjennom LEL (og PBP-lignende ritt generelt) er at snittfarten er over 18,46 km/t. Det høres lite ut, men dette inkluderer søvn, kontrollposter, spising, osv. i tre til fire døgn! Jeg gjorde litt hoderegning på sykkeltur i går og kom frem til at reellt snitt må være 26 km/t for å kunne bruke 30 min på hver kontrollstasjon og sove 5 timer hver natt i to netter.

Rittet i Italia er av samme type som Sebring; et 24-timers rundt-og-rundt-ritt hvor distansekravet er 684 kilometer. I motsetning til Sebring går ikke dette rittet på en bilbane, og det er bare én sløyfe å forholde seg til. Sløyfen er i følge arrangøren 33,5 km lang og har en total stigning på 460 høydemeter. Dette er veldig mye for noe arrangøren mener er en flat løype; Sebring hadde til sammenligning 250 meter på 150 km. Med 33,5 km pr runde må man fullføre 21 runder, dvs. omtrent 10 000 høydemeter. Det er nesten like mye som Paris-Brest-Paris har på dobbelt så stor avstand.

Jeg har ikke bestemt meg for hvordan veien fremover er, men jeg har hvertfall begynt treningen igjen etter en uke pause. Jeg kjørte en time på rulla på tirsdag og var på spinning med Team Jæren på onsdag. Under spinningen oppdaget jeg at krampene fremdeles sitter i beina, selv etter en uke hvile og relativt rolig tempo på spinningen.