RAAM 2011

Etter en god høst i fjor etter London-Edinburgh-London, ble jeg interessert i å fikse hoften min. Den har plaget meg under løping og hard belastning i mange år, men ikke nok til å plage meg særlig under sykling. Med tanke på belastningen hoften vil få under RAAM, gikk jeg til en ortoped på Colosseum-klinikken i Stavanger for å få problemet utredet og forhåpentligvis fikset. Han endte opp med å sette en kortisonsprøyte for å fjerne en antatt slimhinnebetennelse, men sprøyten gjorde vondt verre og jeg måtte stå av sykkelen i to måneder fra november av.

Etter flere runder med kiropraktor hos Stavanger Idrettsklinikk kom jeg endelig på sykkelen igjen i slutten av januar og fikk sånn smått begynt med trening igjen. Etter to uker på Gran Canaria i mars begynner formen å komme på plass også, og med Joe Friels treningsfilosofi i bakhodet og ny (brukt) wattmåler tror jeg treningen fremover kan bli veldig bra. Likevel blir ikke hoften bra nok til å satse 100% på RAAM i år, men kvalifiseringen er gyldig til 2012. I år blir det full satsing på Styrkeprøven og ny personlig rekord på under 14 timer!

I mellomtiden legger jeg ut noen bilder min kjære tok etter at vi kom til mål i London i fjor sommer. Hvis dette er meg etter tre døgn med ca. RAAM-tempo og søvnmengde, så lurer jeg på hvordan jeg ser ut etter tolv….

Ved ankomst

Litt trøtt...

Dratt, værbitt, gammel mann

Da har ting fått roet seg her i London og vi er på vei tilbake til Stavanger. London-Edinburgh-London er over og kvalifiseringen var vellykket! Kravet på 75 timer og 53 minutter ble innfridd med god margin — sluttiden endte på 73 timer og 10 minutter. Det var ufattelig godt å komme til mål og få det siste stempelet i boken som bekreftet at kvalifiseringstiden var oppnådd.

Det var ellers et langt og tungt ritt og her er noen små bruddstykker av ting som skjedde underveis.

Samhold

Da vi startet var planen til Bjørn og jeg å finne noen å kjøre fort sammen med. Vi endte opp med tre østerrikere og noen folk fra andre land, men til slutt var det oss to, de tre østerrikerne og et par briter/irer som kjørte sammen. En etter en falt fra etterhvert som vi kom nordover helt til vi var fire stykker som kom til Edinburgh sammen – to nordmenn, en østerriker og en ire. Tilbake igjen mistet vi iren og plukket opp en brite, men mistet briten igjen og var tre stykk lenge. På siste strekning inn til mål fikk vi følge med en brite og en italiener. Av de opprinnelige ti som syklet sammen fra London var det bare tre igjen som kom til mål.

Ambisjoner

Iren som vi hadde følge med til Edinburgh hadde som mål å være tilbake i London på tirsdag kveld for å gå på jobb onsdag morgen. Det ville betydd en tid tilsvarende bestetiden fra forrige gang og også bestetiden denne gangen. Det klarte han selvsagt ikke — han kom til mål på onsdag ettermiddag etter å ha ringt til sjefen og bedt om mer fri…

En av britene som vi syklet sammen med ut av London fikk høre om kvalifiseringskravet til RAAM og synes dette så ut til å være grei skuring, så han lurte på om han også kunne kvalifisere seg. Han ble skuffet da han fikk vite at han måtte si fra til RAAM om dette på forhånd, men det var nok like greit, for han traff vi på tilbakeveien — da var han fremdeles på vei nordover…

Simon, briten som vi hadde følge med fra Edinburgh, ville gjerne inn på under 72 timer, og Bjørn ville gjerne komme inn på under 70 timer. De var begge veldig optimistiske på kvelden på tirsdag fordi været så ut til å bli bedre og de regnet med at vinden kom til å løye på natten. Det gjorde den ikke, og Simon knakk uansett krankarmen og måtte overnatte for å vente på ny krankarm fra den lokale sykkelbutikken. Jeg har ennå ikke melding fra ham om at han er kommet til mål…

Vær

Arrangøren advarte om at været i Storbritannia på sommeren kan være varmt og/eller kaldt, så jeg hadde med lange bein, lange ermer, lue til å ha under hjelmen, lange hansker og regnjakke. Alt sammen fikk jeg bruk for, for det var til tider pøsregn og stiv kuling motvind i Nord-England og Skottland. Jeg er en solskinnssyklist og synes dette været var helt forferdelig. Vi frøs, var konstant våte, tøyet gnagde pga. fuktigheten og syklene ble skitne og dårlige. Alt i alt vil jeg påstå at dette var like ille som Paris-Brest-Paris for to år siden.

Men dersom vi synes vi hadde det ille, så er det andre som vil påstå at de hadde det verre. Vi syklet fra Edinburgh på tirsdag morgen kl. 03:30 og var ute av Skottland og Nord-England på tirsdag formiddag. Deretter ble været bedre og bedre. Av de 600 syklistene som startet fra London, var det bare 100 stk som kom seg ut av området (eller som brøt) samtidig med oss — 500 stykker var fremdeles igjen der oppe da været ble langt verre. Værmeldingen sa 75 mm regn på tirsdag kveld og onsdag morgen med samme kuling motvind som vi hadde. Kontrollstasjonene i Skottland og Nord-England ble overrent av slitne og våte syklister som trengte overnatting og hvile.

Smerte

På slike ritt som dette har alle vondt et eller annet sted. Denne gangen fikk jeg det først i korsryggen på høyre side på tirsdag morgen, deretter i venstre lår, og da begge de såvidt hadde gått over, fikk jeg det i høyre akilles og deretter i venstre akilles. Samtidig hadde jeg mageknip og halsbrann, og etter at jeg ramlet da jeg skulle gå av sykkelen for å tisse midt på natten, hadde jeg også konstant vondt i venstre skulder og hofte. Men på slutten av rittet betyr dette ingenting og alt (unntatt skulderen) gikk over i løpet av de siste 65 km inn til mål. Pain is temporary.

73:10!

1336 km er tilbakelagt og vi ligger godt an! Vi har også funnet to andre ryttere vi kan ta med oss for å dele på byrden med å slåss mot vinden, som i følge mannskapet her er på 8 m/s og definitivt rett i mot. Jeg regner med å bruke 3 timer til London. Snakkes der!

Vi er i Thurlby på 1251 og klokka er halv åtte. Det går sakte nå, men vi mister ikke tid i forhold til skjema. Nyhetene har begynt å komme om forferdelig vær i nord og at maksimalfristen er utvidet med fire timer. Det gjelder vel flere av de andre nordmennene. Vi har fint vær, men mye motvind. Nå går det videre til siste kontrollstasjon.

Vi har kommet til 1184 km og tok oss et par timer søvn for å klare resten av natten. Nå er det mindre enn 12 timer igjen på skjemaet, men det skal vi klare. Vi er fremdeles halvannen foran.

Vi er nå ved 1110 km og klokken er 22:14. London er 290 km unna og vi er over tre timer foran skjema. Dessverre brakk pedalen til Simon for et par timer siden og han må vente til i morgen med å få byttet den. Vi er bare tre igjen som kjører videre.

Siden forrige kontroll har vi kjørt fort. Sammen med ytterligere 2 østerrikere holdt vi 35 km/t er periode. Været var bra, men har blitt dårligere igjen nå. Bjørn skled i gjørme og ramlet, men ødela heldigvis bare buksa, og Michael (østerriker) kjørte i en tornebusk. Nå er vi på 1021 km og er omtrent 3 timer foran skjema,

Vi har kommet til 869 km og klokken er 1530, omtrent 2,5 timer foran buy generic cialis skjema. Været har lettet betraktelig og det er varmt og sol selv om det kommer lett regn av og til.

Mye dreier seg om været nå, men det er det som avgjør. Det hardeste terrenget er bak oss, så nå er det bare vind og regn som kan hindre oss. Ellers er vi fire stykker etter at alle ramlet av i går unntatt en østerriker og vi to nordmenn og vi plukket opp en brite i dag morges. Han heter Simon og fortjener et minnesmerke for syklingen sin. Om vi klarer dette, er mye av æren hans.

Nå er det helt forferdelige forhold. Det pøsregner og blåser kuling imot. Vi sliter og strever og er konstant våte. Meldingen fremover er opphold med vind og deretter regn til natten. Jeg også fått vondt i ryggen og akillesen og må kanskje ta en tablett snart. Håper de lager en som hjelper mot været. Vi er omtrent 2 timer foran skjema ennå.